PERSONLIG GJESTEINNLEGG - ERIK


HVORFOR ER JEG SELVGOD? JEG BLE MOBBET.


Mitt liv har vært alt annet enn enkelt..
Ved å skrive dette innlegget viser jeg en side og en historie som jeg, frem til nå, har holdt for meg selv.

Jeg er en priviligert ung mann som kommer fra et trygt hjem og jeg har alltid hatt det relativt godt. Samtidig hadde jeg det aldri lett i oppveksten og særlig i de tidlige årene av ten-årene.

 

La meg starte med å forklare en del ting, jeg kommer fra en veldig liten plass, da jeg begynte på grunnskolen var vi mellom 30 og 40 elever. Da jeg avsluttet skolegangen på Storjord var vi vel 17 elever tror jeg. Det sier seg selv at miljøet aldri var det største på min hjemplass. Da vi begynte på skolen var vi meg pluss to gutter i klassen min, ellers måtte jeg to og tre år opp i alder for å finne venner da det ikke var noen i alderen hverken året over eller under meg.
Jeg har alltid hatt et voldsomt sinne, det har fulgt meg hele livet mitt. Jeg har aldri funnet meg i å bli tråkket på. Problemet med å være han som klikker er at da vil ofte andre prøve å få deg til å klikke. Siden de andre guttene på skolen var eldre, større og sterkere endte det ofte opp med at når de plaget seg på meg tok jeg igjen, men endte som regel opp med å få juling.
Det er ikke til å stikke under en stol at det i skolegården ofte kom opp at broren min var homofil. Erlend begynte tidlig å gi meg klær i gaver og jeg så som regel mye finere ut enn alle de andre guttene som gikk i arvede dongeribukser og fotballsko på skolen. Resultatet var jo at de skolegården så var ikke bare Erlend «homo», men jeg også.

 

Jeg var selvfølgelig ikke homofil, men dette ble følgelig slengt i trynet mitt hver dag i mange år. Men jeg er sånn at du må gjerne kødde med meg, men kødder du med familien min da blir jeg gærnere enn Hannibal Lecter.
Min beste venn fra 1-4 klasse het Audun og han var stort sett den som sto med min side når folk kødda med meg. Audun flyttet til Finmark da vi skulle begynne i 5 klasse. Jeg husker fortsatt den sommeren gråt jeg hele sommeren og i ettertid har både mamma og pappa fortalt hvordan det skjærte i hjertet deres når jeg, bare 9 år gammel låste meg inne på rommet og gråt fordi jeg ikke hadde noen venner.

 

Venner er en viktig del av livet til et barn, og mange av de vennene som jeg egentlig hadde fra jeg var liten av, ble ofte for kule for meg når vi kom på skolen. Jeg husker spesielt en episode, jeg var invitert i en bursdag til en gutt som var to år eldre. Jeg kledde meg opp og mamma kjørte meg de to milene til gutten som hadde bursdag. Da jeg kom frem fikk jeg ikke lov å komme inn, de tok gaven jeg hadde med også låste de meg ute.
Jeg var heldig og kom i puberteten tidlig, selv om det var jævlig kjedelig og ha kviser som 8 åring ble jeg samtidig mye større enn alle de andre guttene på min alder. Det gjorde at jeg faktisk kunne slå fra meg når jeg sloss med de eldre guttene.

 

Da jeg var 11 år ble min far ordfører i Tysfjord kommune. Dere kan google Tysfjord så ser dere at det er en kommune med mildt sagt anspent politisk klima. Nå skal ikke jeg gå inn på politikk her, men greia er i hvert fall:
Kommunen er delt i to, og begge sidene hater hverandre mer enn Nord og Sør-Korea.
Tysfjord kommune har vært styrt av komplett udugelige folk i flere ti-år. Kommunen er vansyret og har hatt mange hundre millioner i gjeld og underskudd. Min pappa tok over når ting var på det verste, pappa er ingen idiot ( i motsetning til mange andre ) og skjønte at ting måtte kuttes ned på hvis kommunen skulle overleve. Min far ble oppringt ofte og truet av diverse mennesker i kommunen. Men det toppet seg da det ble besluttet at en ungdomsklubb i kommunen skulle legges ned.

 

Folk som er på min alder husker kanskje at man hengte på MSN. Jeg husker fortsatt når jeg ble invitert i gruppechatter med 20 ungdommer fra nabobygda og det rydde inn med fornærmelser og drapstrusler mot min far. Som jeg har sagt tidligere, ingen kødder med familien min. Erik Anders, 11 år gammel, svarer samtlige som skriver stygge ting enten det var om Erlend eller om Pappa. Resultatet var jo at folk skrev til meg direkte at hvis jeg noensinne satte min fot i nabobygda så skulle de drepe meg også.
Som 11 åring er man kanskje ikke klar over alvorlighetsgraden i enn drapstrussel, men mange av de som skrev disse tingene var både 13 og 14 år gamle. De kalte meg jævla homse, kalte pappa det, kalte Erlend det. De kom med graverende trusler ovenfor min far til meg, og som barn - når noen sier de skal slå din far med balltre hvis de ser han - gjør det no med deg.
Jeg har alltid vært en smart gutt, skolen har alltid gått som en lek for meg. Da jeg ble 11-12 år merket jeg jo også at jeg ikke så så verst ut heller. Min forsvarsmekanisme som jeg utviklet ubevisst var at jeg lagde en karakter, et skall, et skjold mot trusler og mobbing - selvtillit. Jeg visste meget godt at jeg var faen så mye bedre enn alle de som var slemme mot meg, jeg visste det faen så godt. Jeg begynte å lese historiebøker og lærte meg basic latin lenge før jeg begynte på ungdomsskolen. Mitt forsvar ble: du kan kanskje si stygge ting til meg nå, men du kommer til å ende opp som industriarbeider mens jeg skal få til ting her i livet.

 

Nå som jeg er blitt eldre har jeg jo innsett at det ikke er noe galt i å være industriarbeider. Man må ikke bli millionær for å være vellykket. Men det hjalp meg lenge å ha den attituden, mine forbilder var Cristiano Ronaldo, Petter Northug og Zlatan Ibrahimovic. Jeg ville være som dem, jeg ville være best. Holdningen min har hjulpet meg når det har gått dårlig i livet, fordi da har det ikke vært min feil, men folk som har vært sjalu på meg og ikke unnet meg muligheten.
At jeg tok med meg den holdningen når jeg ble eldre har nok frarøvet meg mange muligheter. Ingen liker en selvgod, arrogant blond snørrunge som tror han er bedre enn han er, og det har nok gått ut over mine muligheter som fotballspiller. I Norge skal du være ydmyk ellers så kan du bare pakke kofferten din å dra. Holdningen min har også ført til at jeg også i slutten av tenårene og i mitt voksne liv har hatt det slik at enten så elsker folk meg, eller så hater de meg. Og sånn er jeg egentlig fornøyd med å ha det, hvis du ikke aksepterer meg for den jeg er kan du bare reise strake vegen til helvete.

 

Jeg tok med meg den selvgode, arrogante Erik inn på Paradise. Den Erik finnes fortsatt inni meg, men jeg merket at jeg måtte grave litt for å finne han. Min selvtillit er absolutt en del av min personlighet fortsatt, men egentlig har jeg firet ned på den fordi jeg er komfortabel med meg selv den dag i dag og føler ikke jeg har noe å bevise for noen. Etter Paradise har folk stort sett vært hyggelige med meg, folk verdsetter meg i stor grad for den jeg faktisk er og det betyr mye for meg. Jeg har vært sint, stupforelska, jeg har grått og jeg har hatt sex på TV. Folk har fått sett meg fra alle mine sider, mine verste og mine beste - og det at folk fortsatt liker meg på tross av det, det betyr mye.

 

Mvh Erik Anders

36812721_1837739589618184_9105253800490303488_n-2.jpg

Blogglistenhits